Grunnleggerne av Dundas Explorer, Hanne Martinsen og Mathias Ekornås, peker på viktigheten ved å være stille i skogen. Ved å sitte i stillhet, og når elementet av andre mennesker tas vekk, kan du tas imot av skoen på en ny måte. Som de sier; kommer du tettere på naturen rundt deg, kommer du også tettere på deg selv. 

Utesitting innehar et viktig element av mestring; både den erfarne friluftspersonen og nybegynneren har ulike rom for å oppleve tilhørighet til elementene, høre fuglesang, finne indre ro eller tenke store tanker om livet og verden. Skogen tar oss i mot på samme måte: bålet krever det samme for å tennes, og natta er like mørk for oss alle. Så er det liksom bare oss, hodet vårt og våre praktiske evner som bestemmer hvordan utesittingen utarter seg. 

Før eventyret begynner, begynner vi det hele med treretters middag. Åstjern setter lokale varer og økologi høyt, og det smakes både på maten og høres gjennom engasjementet til den rockete kokken Eystein. (Her bør den over middels interesserte lese «Om steder på jorden og mat jeg liker» av Jens Bjørneboe, for å sette seg inn i gleden vi kjente i løpet av dette vanvittige måltidet). Et måltid delt med fremmede avsluttes alltid med at man ikke er fremmede for hverandre lenger. Og kanskje man er litt mer klar for utesitting. 

Vi starter med kursing i hvordan man lager bål ved hjelp av tennstål, hvordan man lager en seng av granbar på snøen, hva som er viktig med tanke på tarp, arbeidsgrop og å holde varme. En kjapp Lars Monsen der, altså.  Vi går ut i skogen med hver vår gigantiske oppakning, og plasseres ut i hvert vårt område av skogen. Vi henter deg søndag, sier Mathias. Jeg tenker på det han sier om å lytte etter de siste trugesporene før man er helt alene. Tsj, tsj, tsj, gjennom vinterskogen, før det bare er mine lyder igjen. Og skogen. 

Jeg ser vestover mot fire furuer som står tett på hverandre, foran dem er et mer åpent landskap, en stein med reinmose har smeltet frem fra snøen. Der, tenker, jeg. Der skal jeg bo. Og der bor jeg. Og alt går helt fint. Det som slår meg, er at de to dagene oppleves som to dager med bittesmå tanker i hodet. Jeg løser ingen verdensproblemer. Jeg har ingen indre oppgjør. Jeg bare er der, med beina og hendene og øynene mine. Surrer rundt ved bålet og mellom trærne. Kanskje vikingene fikk kontakt med forfedre, magiske skogskrefter og indre ro. Eller kanskje de også bare tenkte på småting, fuglesang og snø. Og kanskje mye av magien ligger akkurat der – i det tomme rommet som oppstår når man bare er. Uten å tenke så mye på at man bare skal være.

Her er mine små tanker fra to dager alene i skogen, tatt rett fra notatboka:
De første timene er preget av mye aktivitet. Finne sør, og hvor sola står midt på dagen, så jeg har en skygge å følge. Jeg setter opp tarp, graver arbeidsgrop og sanker ved. Blir lykkelig når jeg finner tyri, hugger den løs og tenker på bevere. Jeg ødelegger det rolige landskapet rundt meg, alt fylles med trugespor hit og dit og en drøss av mose og kvister under hvert grantre hvor jeg knekker av døde greiner. 

Jeg ser en maurtue. I morgen skal jeg sitte der lenge og se. 
Jeg drikker vann og tenker at jeg må huske å smelte mer snø i tide før jeg blir for tørst. 
Jeg er sulten. 
Jeg spiser. 
Jeg tisser i snøen. 
Jeg blir trøtt, og legger meg i soveposen med sola i fjeset. 
Jeg tror jeg sovner. 
Noen bruker øks i skogen. Jeg tenker på maurtua igjen. 
Jeg tenker også litt på hva jeg ville gjort om det kom en bjørn. 
Fuglene synger veldig mye, og så veldig lite. Litt på, litt av. 

Jeg går sørover ut av området mitt. Det bør jeg helt sikkert ikke gjøre, men det er ingen andre deltagere sør for meg, og det er forlokkende å gå mot sola. Jeg finner strylav, og en seng av reinmose. Her ligger jeg en stund, drar opp t-skjorta og ser på pusten som går opp og ned. Jeg drømmer om å finne chaga, men det eneste spennende jeg ser er en gammel jøtulovn som står langs et gjerde. Jeg skremmer opp en orrfugl, og så går jeg hjemover.

Jeg finner rennende vann. Det er en snarvei. 
Jeg hører en skogsdue. 
Jeg må huske å sitte stille i morgen, sånn at skogen glemmer at jeg er her. 
Hanne sier rovdyr går rett frem, som en pil. 
Jeg er definitivt ikke et rovdyr, når man ser på stiene jeg har laget. 
Jeg kjeder meg litt. Jeg drømmer om sommer.  

Første kveld
Jeg har kokt vann og nesten tryna over bålet. 
Jeg pirker mye rundt med pinne. 
Jeg går for å se på maurtua, og på veien bort legger jeg merke til at jeg fortsatt har pinnen i hånden. 
Jeg lar bålet slukke. 
Solen står lavt. 

Det ryker fra kokekaret. Jeg burde sikkert passe på vannet og holde det varmt, men jeg nyter å se vannet dampe ut og opp. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med trangen til å gjøre, så nå skal jeg sitte litt helt i ro og høre på skogen. Det gjelder å ikke bevege på hodet, for da sier håret ritsj, ritsj mot boblejakka, og det gidder jeg ikke. 

Jeg venter på å se de første stjernene etter at Venus har vist seg. Skogen bli blågrønn, så svart. Jeg ser på skyggene på greinene til en furu, prøver å gjette meg til hvordan mørket skal bevege seg over greiene. 

Noen fugler synger fortsatt. 
Jeg drar lua over øynene. 
Når jeg våkner, er fullmånen på vei opp, og jeg tenker jeg skal vente til den er helt oppe, sånn at jeg kan se på den. 

Jeg sovner igjen, og neste gang jeg våkner er sola på vei opp, jeg ser at den har lyssatt trærne i vest. Jeg står opp, tenker jeg, og sovner igjen. Neste gang jeg våkner er lyset helt hvitt. Jeg føler jeg har forsovet meg til noe, men så kommer jeg på at ingenting skal skje.  Jeg fyrer bål og pusser tennene. Jeg drikker kaffe og er litt kald. Jeg skulle ønske noen var her med meg, mest for å dele det som er så fint. Helst noen som ikke sa noe, bare noen som kunne sitte og drikke kaffe og se seg rundt sammen med meg. 

Jeg hører en ravn. 
Jeg tenker på æsene, og Hugin og Munin. 

Når jeg går for å hente vann, kan jeg gå oppå skaren, trugene lager lette spor. Lyden er annerledes når det er skare, krtsj krtsj, jeg føler behovet for å gå helt andre veier nå som jeg ikke går gjennom snøen, jeg surrer rundt noen trær og ned til det rennende vannet. Lyset er skarpt på vei tilbake, jeg tenker jeg må bytte til kaps. Jeg lurer på hvordan maurene har det, jeg gleder meg til å gå å se på dem. Det blåser mer i dag. Jeg ser på tretoppene. Først hører man vinden som kommer gjennom skogen, så ser man hvordan tretoppene sender vinden mellom seg. Jeg tenker at de leker sisten, men det blir for teit å tenke. 

Andre dag

Jeg bruker lang tid ut av soveposen. Jeg hører på en flue, og gjør klar ved til i kveld. Jeg prøver å økse løs en tjuge som sitter fast i et tre fullt av harpiks, men ender med å tygge på flisene jeg har fått løs, og lukte på treet. Jeg spikker en stund i hengekøya, helt uten mål og mening. Jeg drikker te og tisser på to forskjellige steder. 

Jeg ser en firfisle. Jeg noterer meg at det er det rareste jeg har sett til nå. 
Jeg snakker ikke høyt med meg selv. Jeg er trygg. 
Jeg gleder meg til å tenne bål i kveld.
Jeg hører en ravn igjen. Jeg liker den. 
Jeg kommer på at i går luktet jeg bålet til en av de andre. 
Fingrene mine er skitne, inn i rendene av fingeravtrykkene. Jeg ser en stund på dem. 

Maurene var forresten veldig aktive. Jeg så en stund på dem. Ingen av dem gikk på snøen. Jeg tok en pinne bort til tua sånn at noen maur gikk på den, og la pinnen på snøen for å se hva som skjedde. Det virket som de slet, jeg så for meg at de små maurebeina smeltet snøen og at det ble vanskelig å gå, så jeg brukte en del tid på å ta maurene som var på snøen, tilbake til tua. Jeg sa unnskyld. 

Jeg gleder meg til det gyllne lyset på kvelden. Jeg må tisse igjen. 
Jeg ser ut på landskapet foran meg, sporene mine hit og dit. 
I morgen tidlig skal jeg gå oppå snøen igjen, nesten helt uten spor, som om man flyter. 

Siste kveld og morgen: 

Jeg ser etter de samme tegnene som fra i går. Først gyllent lys, så blågrønt, så de skyggene på greina på furua, fuglesangen som stilner, trærne som bli silhuetter. Hvordan lyset fra bålet går fra å være ingenting til å lyse opp området rundt meg. Fullmånen jeg tenker jeg skal se, men som jeg sovner fra. Jeg våkner til det hvite lyset på tarpen igjen, jeg lager bål og kaffe og pusser tennene og tenker på maur. Pakker sammen tingene mine, og går hjemover i snø som begynner å bli mindre hard. 

Tilbake på Åstjern, når de andre deltagerne også er tilbake fra sine camper, slår det meg hvor lett latteren sitter. Vi fniser av ingenting, vi ler så vi gråter av små, sammenfallende opplevelser og inntrykk. Det er noe i ansiktene, det er sola som har farget oss, men det er også følelsen av mestring, tror jeg. En av deltagerne gråter når hun forteller om sitt første døgn, hvor hun har hugget trær og fyrt bål og laget camp, alt litt om hverandre, hun forteller om et nervesystem som har vært i taket, bare fordi hun tenkte på prestasjonen hun skulle stå for. Hun skulle være flink. Men for hvem? Andre dag brukte hun i stillhet ved å følge sola på en reinsdyrfell, smelte snø og sove. Og hun sa, et sted mellom tårene – «og jeg gråter fordi jeg er glad altså – at jeg forstod at jeg hadde det fint alene. At jeg ikke ville at noen skulle komme. At jeg ikke trengte ekstern bekreftelse på at jeg var god nok. Og at jeg liker meg selv.»

En deltager har spontant sunget til sola, en annen har oppdaget at roen hun tenkte hun var der for, kom etter to timer. Den var der i henne som en grunntone, nå kunne hun bruke resten av tiden på å utforske. 

Uansett om utesitting får deg til å mane frem vikingen i deg, kvitte deg med prestasjonsjag eller bare nyte den saktegående tiden i skogen, tror jeg utesitting kan bringe oss nærmere noe essensielt. En følelse av tilhørighet. Og en følelse av at man ikke trenger mye for å finne en følelse av lykke, takknemlighet eller magi. I et forbrukerperspektiv tror jeg nøkkelen til å bremse tempoet ligger i å koble seg på. På hverandre, på naturen rundt oss og i oss, og å koble oss på det som bor i oss. 

Takk for maten.  Og takk for skogen. 
(Og takk og lov for at ikke biskopen er etter meg nå, etter jeg har utesittet).

—

Synes du Utesitting høres ut som noe som kan passe deg? Bli med oss på årets Utesitting ved Idylliske Åstjern. Mer informasjon og påmelding finner du her: