Det var bestefar sin skyld. Det var også hans skyld at jeg jevnlig skremte vettet av barnehagetantene ved å dra med meg både hoggorm, spissmus og flaggermus i barnehagen til alle de andre ungene sin store entusiasme. Bestefar var aldri redd for noe. Han snakket naturens språk og behandlet den alltid med beundring og respekt. Han kjente hvordan sesongene skiftet, han visste hvor marihånden vokste, hvor mauren bygde tuene sine, hvor svalene trakk, hvor rådyrene gikk og han forstod hva trærne hvisket. Han var i ett med naturen, en del av den. «En får skyndte seg sakte», pleide han å si hver gang jeg som liten var med han ut i Oslomarka klokken 6 om morgenen for å prate med dyra og strevde med å henge med i de lange stegene han tok. Han hysjet alltid på meg fordi jeg snakket, ikke hvisket og sukket oppgitt over at mamma nok en gang hadde kledd på meg klær med signalfarger som gjorde at skogens dyr alltid så oss på mils avstand. Han klarte likevel alltid å lokke de frem. Før han skremte de bort igjen. «De kan ikke bli for vant til mennesker, for det er ikke alle mennesker som er like snille » sa han mens han strøk meg med den skrukkete hånden over håret.

Jeg har allerede vært våken i noen timer og er på vei innover i skogene mens de andre fremdeles sover mellom de tykke tømmerveggene på hytta. Det er tidlig i juni. Luften er fremdeles kald og klar, himmelen blå. Furuene er gyldne i det tidlige, tåkete morgenlyset og solen som vokser opp fra en åskam i øst farger skyene på himmelen rosa. En varm sommerdag er i emning på Finnskogen. Jeg følger de gjengrodde seterveiene der tømmerhuggerne pleide å dra tømmeret for 100 år siden og hvor naturen er på god vei til å reversert alle menneskelige spor, passerer små vann som blinker i solen og kjenner at det lukter svakt av skogbunnen som er i ferd med å bli varmet opp, en kjent blanding av kvae, myr og linnea. At skogene synger bakom er ingen overdrivelse, de lever og følger med på hver liten ting som beveger seg i deres nærhet. Gammel og ny historie er ubønnhørlig flettet sammen her inne, nært og langt unna på samme tid. Terrenget i nordenden av sjøen er kuppert. Jeg tar av fra grusveiene, skogen forandrer seg og blir tettere, jeg passerer det gamle nedlagte bedehuset på toppen av åsen og vandrer nedover bergesiden. Jeg liker roen og hvordan underlaget føles under føttene, på veien blir alt liggende igjen bak meg og jeg kommer stadig lengre vekk. Jeg går rolig, fargeløs i motvind. Lukter og leter etter liv, men skogen er helt stille. For stille. Ikke en bevegelse er i sikte, ikke et eneste pip er å registrere. Det er som om skogen holder pusten. Jeg rekker egentlig ikke å tenke så fryktelig mye på hvorfor det er så stille før jeg får forklaringen. For etter at jeg har passert bekkefaret i bunnen av berget og kommet meg opp på seterveien som går lags vannet er det ikke bare skogen som holder pusten lengre, for jeg befinner meg plutselig kun fem meter unna tre ulv som akkurat har lagt ned en elg. 

Det er sant at livet passerer foran øynene dine, kanskje ikke i revy, men i hvert fall i en slags reprise av alt man sett på «Ut i naturen» når man skjønner at man har vandret rett inn i en potensielt farlig situasjon med tre rovdyr som ikke hadde oppdaget en enda, midt opp i matfatet deres, i deres territorie, uten dekning, langt ute i ingenmannsland. «Hei!« Sier jeg. De tre reiser seg brått, setter øyne i meg og jeg fortsetter skjelvende med «.. jeg skal ikke spise elgen deres altså». - Akkurat som om de skjønner hva jeg sier… Jeg forsøkter å komme på hvor mange tilfeller det finnes hvor ulv har gått til angrep på mennesker i norgeshistorien, men kan ikke komme på noen, samtidig som de fortsetter stirre-konkurransen. De er ganske mye større enn jeg trodde de skulle være, lyse i pelsen, lange bein, skarpe klør, men de viser ingen tegn til aggresjon. Jeg forsøker å få kontroll over mine egne pulsslag samtidig som jeg kjemper mot trangen om å løpe fort i motsatt retning, men en kjent stemme fra langt tilbake ber meg om å beholde roen. Den forteller meg at jeg skal bevege meg sakte, ikke snu ryggen til og snakke rolig. Så jeg begynner å synge, vuggesanger som jeg ikke visste at jeg en gang kunne, mens jeg beveger meg sidelengs bortover veien. De følger meg, avventende, en av de krysser veien og forsvinner inn i skogen til venstre, mens de to andre holder seg et stykke ut i skogen på min høyre side. Jeg har aldri skyndet meg så fort, så sakte i hele mitt liv. Hadde Kevin Costner vært like rolig om Two socks ikke var en tam ulv da han danset med ulver i den filmen fra 90-tallet egentlig?

De følger meg parallelt på hver sin side av veien, jeg ser de som skygger mellom trærne som følger hver eneste lille bevegelse jeg gjør. Nysgjerrige, avventende og stille. Og slik går vi da, jeg syngende på Gjendines bånlåt mens de følger meg ut av territoriet sitt, som et eventyrlig bilde av Kittelsen i en Asbjørnsen og Moe historie. Jeg skal ikke påstå at jeg noen gang ble helt rolig mens vi gikk der i denne nasjonalromantiske korrekte sfæren som kanskje varte i 10 minutter. Merkelig nok ble jeg roligere for hvert steg vi tok og jeg vet ikke om det var på grunn av vuggesangene eller om det rett og slett var det faktum at vi hadde en gjensidig respekt for hverandre, ulvene og jeg. Men det kjentes både mektig og fint. Og jeg følte på en takknemlighet over å få lov til å være en del av det hele. Like brått som dette oppstod så forsvinner de lydløst ut av synsfeltet mitt, innover i skogene sine. Det var som om den magiske grensen for deres rike var nådd og jeg hadde gått tilbake dit de ikke beveger seg. Jeg blir stående en stund der og se etter de og summe meg før jeg ringer bestefar. Det tar en stund før han tar telefonen. Jeg forteller fremdeles litt skjelvende hva jeg akkurat har opplevd. Det blir stille i andre siden av røret før jeg hører han puster og sier med både lettelse og en anelse misunnelse i stemmen: «..ja, det kan se ut til at du har lært noe i årenes løp likevel.» Også legger han på. 

Det er 25 år siden jeg hadde en plakat hengende på jenterommet. Og på de 25 årene har det ikke skjedd mye, Canis Lupus er fremdeles fredet, men langt der i fra reddet.